I Kongelig Resolution ang. Jorddelingen i Finmarken samt Bopladses Udvisning og Skyldlægning sammesteds i 1775 bestemte kong Christian VII av Danmark at Finnmarks almue skulle få privat eiendomsrett til sine gårder og slåtter. Før den tid fantes det så godt som ingen private eiendommer i Finnmark, eller riktigere, det fantes ingen dokumenterte private eiendommer. I virkeligheten fantes det nok oppfatninger lokalbefolkningen imellom, om hvem som hadde retten hvor. Kongeskjøtene ble utstedet vederlagsfritt, og vi må se på dem først og fremst som dokumentasjon på hva Altas fiskerbønder allerede eide eller i alle fall brukte fra før.
Hvilke juridiske implikasjoner det ellers har at kongeskjøtene er selve utgangspunktet for privat eiendom i Alta og Finnmark forøvrig, har jurister diskutert seg imellom i mange år. Betyr det at kongen eller staten eide all jord i Finnmark før 1775? Slike spørsmål er ikke tema for denne bloggen, og godt er det, for undertegnende er ingen jurist.
For den lokalhistorisk interesserte er verdien av kongeskjøtene likevel helt unik. Ingen andre kilder kan fortelle oss så mye og så detaljert om bosetningsmønster og om stedsnavn som kongeskjøtene. Selv en kilde som folketellingen av 1801 er temmelig grovkornet. Som eksempel kan det nevnes at de ca 60 bostedene i Langfjord er ført opp som ett sted i folketellingen, selv om det dreier seg om en strekning på over 30 kilometer. Kirkebøkene fra samme periode har heller ikke presise stedsangivelser.
I hvert skjøte er det beskrevet en boplass og vanligvis flere slåtter. I de 273 kongeskjøtene finner vi derfor til sammen hele 1.600 ulike eiendommer beskrevet hver for seg. De ulike eiendommene som hører til et skjøte er også nummererte, med boplassen som nummer 1 og eventuelle slåtter med numre fra 2 og utover. Numrene for de ulike eiendommer innen et skjøte kaller jeg i denne bloggen løpenumre. Ett skjøte kan ha alt fra ingen slåtter til over tjue.
I Alta har det siden 1775 vært flere ulike nummersystemer i bruk. Det første er kongeskjøtene som har sine numre, riktignok slik at gårdene i Rafsbotn av en eller annen grunn er nummerert for seg. Noen av eiendommene, men ikke alle, har navn. Selv boplassene er noen ganger bare kalt "boplassen" eller lignende. Slåttene kalles noen ganger bare "en skogslått", "en myrslått" eller lignende.
I 1790 ble eiendommene for første gang ordnet i en Matricul over de i West-Finmarken skyldlagte Jorder. De fikk nå nye numre, i denne bloggen kalt Gammelt matrikkelnummer eller bare GM, men eiendommene er de samme som i kongeskjøtene. Hvert kongeskjøtenummer svarer altså vanligvis til ett og bare ett GM. I 1790-matrikkelen fikk skjøtene også ordentlige navn. Numre og navn viste til boplassen og slåttene under ett, men er vanligvis oppkalt etter boplassen. Noen av disse navnene er oversatte eller fornorskede versjoner av de navnene vi finner i kongeskjøtene, noen ser ut til å være rene nyskapninger.
Under hvert kongeskjøte og GM er det listet opp boplassen og de slåttene som hørte til. Slåttene kunne ligge langt unna boplassen, men har altså hvert sitt løpenummer. Boplassen har alltid nummer 1, mens slåttene har løpenumre fra 2 og oppover. Disse løpenumrene er de samme i kongeskjøtene og i GM. For eksempel: Kongeskjøte nummer 81, løpenummer nr 8 Ajavagge, beholdt løpenummeret sitt selv om eiendommen fikk matrikkelnummer 70, og har derfor nummeret GM 70.8. Slik er det i alle fall som regel, selv om det finnes noen unntak.
I 1878 kom en ny matrikkel: Matrikul over jordeiendommene i Altens fogderi, der eiendommene ble ordnet i geografisk rekkefølge, under matrikkel- og løpenummer for hver kommune. Det vil si at Alta var inndelt fra nr 1 Storvik til nr 37 Nordre Rafsbotten, mens matrikkelnumrene i Talvik gikk fra nr 1 Stranden til nr 47 Aarøen. De enkelte gårdene hadde altså underliggende numre, som for eksempel 12/1 Amtmandsnæsset i Alta, ordnet under matrikkelnummer 12 Altengaard. Dette blir da det tredje nummersystemet for eiendommene i distriktet.
I matrikkelen fra 1878 er det heldigvis oppgitt tilsvarende gamle matrikkelnumre. Slik kan vi se at matrikkel nummer 1/4, tidligere nevnte Ajavagge, tilsvarer gammelt nummer 70.8. Dessverre er det ikke alltid så enkelt. I perioden 1775-1878 er mange eiendommer slått sammen, andre er delt opp, en del er forlatt eller glemt, noen er skylt vekk i en eller annen vårflom i Altaelva. Grensene mellom eiendommene er bare unntaksvis angitt i kongeskjøtene, vanligvis er bare selve boplassene målt opp. Kort sagt er det slett ikke alltid noe en-til-en-forhold mellom gammelt og nytt matrikkelnummer.
Det fjerde nummersystemet er dagens Gårds- og bruksnummer. Dette stammer fra 1983. Her også finnes det tabeller som forteller hvilket 1878-nummer som svarer til hvilket 1983-nummer. I mellomtiden hadde imidlertid Alta og Talvik blitt slått sammen igjen, og for 1878-numrene i Talvik gjelder det at man må legge til 39 for å få riktig matrikkelnummer for tiden før 1983. Årøya hadde altså ikke nummer 47 lenger, men nummer 86. I beskrivelsene mine bruker jeg dette nummersystemet som var felles for begge kommuner. Strengt tatt har altså det som var Talvik kommune hatt fem ulike nummersystemer opp gjennom tidene.
I denne bloggen skal jeg forsøke å stedfeste samtlige bosteder og slåtter nevnt i kongeskjøtene som ble utstedt i årene etter 1775. Jeg tar utgangspunkt i både Panteboka og i Landmålerprotokollen, som begge ligger åpent på nett hos Digitalarkivet.
For å si noe mer om beboerne på den enkelte plass bygger jeg på mitt pågående studie av Altas kirkebøker, skifteprotokoller, skattelister med mer fra 1700-tallet. Slik blir det også mulig å si noe om familie- og slektsforhold og om etnisitet, som jo er et spennede tema i seg selv i vårt distrikt.
Som kilde til tolkning av stedsnavnene betyr, har jeg brukt Just Qvigstad og Magnus Olsens "Navne paa matrikulerede jordeiendomme i Finmarkens amt", som er et tilleggsbind til Oluf Ryghs "Norske gaardsnavne", og Kvensk Stedsnavndatabase, som er en rik kilde til kvenske stedsnavn.
Man kan ikke snakke om kongeskjøtene i Alta uten å nevne Sverre Eilertsens publiserte avskrift av disse, som har inspirert undertegnede til å studere disse skjøtene. Jeg kommer til å referere til sidetall i Eilertsens tobinds utgivelse med tittelen De første jordeiere i Alta : 262 Kongeskjøter 1776-1784.
Har du kommentarer eller utfyllende opplysninger setter jeg stor pris på det.
Ole David Østli, bibliotekar og hobbyhistoriker
